Reiseruten vår starter i Rwanda, tar en avstikker til Den demokratiske republikken Kongo og ender i Uganda. Alle tre landene tilbyr flere muligheter til å observere menneskeaper i sitt naturlige miljø. Så vi er bortskjemte med valg. Hvilken gorillatur er best? Ønsker vi å se østlige lavlandsgorillaer eller østlige fjellgorillaer?
Men etter litt research er avgjørelsen overraskende enkel, fordi fjellgorillavandring i Rwanda ville ha vært dyrere enn å besøke lavlandsgorillaene i DRC (Info om priser) og fjellgorillaene i Uganda. Et klart argument mot Rwanda og samtidig et godt argument for å treffe bushen to ganger og oppleve begge underartene av østgorillaene. Ikke før sagt enn gjort: Til tross for alle reiseadvarsler, bestemmer vi oss for å gi DR Kongo og lavlandsgorillaene en sjanse. Uganda sto uansett på agendaen. Dette fullfører ruten.
Planen: Kom veldig nær våre største slektninger på gorillatrekking med en ranger og i en liten gruppe. Respektfull, men personlig og i sitt naturlige miljø.
Kahuzi-Biega nasjonalpark i Den demokratiske republikken Kongo er det eneste stedet hvor turister kan se østlige lavlandsgorillaer i naturen. Parken har 13 gorillafamilier, hvorav to er tilvennede. Det betyr at de er vant til synet av mennesker. Med litt flaks vil vi snart møte en av disse familiene. Med andre ord: Vi ser etter sølvryggen Bonane og hans familie med 6 tisper og 5 unger.
For ivrige turgåere er gorillatrekking en vakker tur gjennom ulendt terreng med nydelige nyanser av grønt og variert vegetasjon. Men for de som bare ønsker å se gorillaer for en kort stund, kan gorillavandring være svært utfordrende. Vi har gått gjennom tett skog i en time allerede. det er ingen stier.
Mesteparten av tiden går vi på nedtrampede floker av planter som dekker bakken og danner en slags underskog. Grenene gir etter. Skjulte støt blir ofte ikke gjenkjent før sent. Solide sko, lange bukser og litt konsentrasjon er derfor et must.
Igjen og igjen stopper vi mens rangeren vår åpner veien med machete. Vi stakk buksebena inn i sokkene for å beskytte oss mot maur. Vi er fem turister, tre lokale, en portier, to trackere og en ranger.
Bakken er overraskende tørr. Etter timer med mye regn i natt forventet jeg gjørmepytter, men skogen skjermet og absorberte alt. Heldigvis sluttet regnet i tide i morges.
Ranger går videre med sin machete i gorilla-trekking.
Til slutt passerer vi et gammelt reir. Lange tuer av gress og løvrike planter ligger løst stablet opp under et stort tre og demper jordflekken for en koselig lur: et gorillasovested.
«Omtrent 20 minutter igjen», informerer vaktmesteren vår. Han har en melding i hvilken retning gorillafamilien dro i morges, fordi sporere allerede var ute tidlig på morgenen for å lokalisere gruppen. Men ting bør være annerledes.
Bare fem minutter senere stopper vi igjen for å la resten av gruppen ta igjen oss. Noen machete-slag skulle gjøre veien lettere, men plutselig stopper ranger midt i bevegelsen. Plassen som åpner seg bak greenen som nettopp er fjernet, er opptatt. Jeg trekker pusten.
Plutselig står vi overfor silverbacken.
Silverbacken sitter bare noen få meter foran oss. Som i transe stirrer jeg på hans imponerende hode og brede, sterke skuldre. Bare noen få små bladplanter skiller oss fra ham. hjertebank. Det er det vi er her for.
Silverbacken virker imidlertid veldig avslappet. Likegyldig napper han noen blader og legger nesten ikke merke til oss. Rangeren vår fjerner forsiktig noen flere stilker for å forbedre sikten for resten av gruppen.
Silverbacken er ikke alene. I krattskogen får vi øye på to hoder til og to pjuskete ungdyr sitter litt skjult for lederen. Men kort tid etter at hele gjengen vår har samlet seg rundt gapet i buskene, reiser sølvryggen seg og traver avgårde.
Det er fortsatt uklart om gruppen av nysgjerrige tobeinte tross alt forstyrret ham, om rangerens siste machete-slag var for høyt, eller om han rett og slett valgte et nytt fôringssted for seg selv. Heldigvis var vi helt i front og kunne oppleve dette fantastiske overraskelsesmomentet live.
Ytterligere to dyr følger lederen. Der de satt står det igjen en liten lysning av flate planter. En stor og en liten gorilla bor hos oss. Den store gorillaen er tydelig og umiskjennelig en dame. Egentlig kunne vi ha forestilt oss at når det gjelder de østlige lavlandsgorillaene, er det alltid bare en kjønnsmoden hann i familien, sølvryggen. Hannunger må forlate familien når de blir eldre. Den lille gorillaen er en raggete unge som blir beleiret av noen mygg og ser litt overveldet ut. En kosepelsball.
Mens vi fortsatt ser på de to gorillaene og inderlig håper at de blir sittende, venter neste overraskelse: en nyfødt baby løfter plutselig hodet. Plassert nær Mama Gorilla, savnet vi nesten den lille i begeistringen.
Kvinnelig østlig lavlandsgorilla. Hvis du ser nøye etter, kan du se babyens hode i fanget hennes.
Mama gorilla Siri med en 3 måneder gammel babygorilla i DRC-jungelen, sammen med en eldre unge.
Babygorillaen er det klart yngste medlemmet av gorillafamilien. Den er bare tre måneder gammel, vet vokteren vår. De små hendene, bevegelsene mellom mor og barn, den uskyldige nysgjerrigheten, alt dette virker utrolig menneskelig. Avkommet klatrer litt keitete opp på fanget til mamma, klapper de små hendene rundt seg og ser på verden med store, runde tallerkenøyne.
De neste tre årene er den lille sikker på morens fulle oppmerksomhet. "Gorillaer sykepleier i tre år og får avkom bare hvert fjerde år," husker jeg at jeg sa på orienteringen i morges. Og nå står jeg her, midt i den kongolesiske bushen, bare godt 10 meter unna en gorilla og ser på en søt gorillaunge som leker. Hvilken lykke!
Kvinnelig gorilla med babygorilla: østlige lavlandsgorillaer i Kahuzi-Biega nasjonalpark, DRC
Gorilla babyportrett Avkom av de truede østlige lavlandsgorillaene i den ville demokratiske republikken Kongo
Av ren spenning glemmer jeg til og med å filme. Akkurat i det jeg trykker på utløserknappen for å ta noen få bevegelige bilder også, får opptoget en brå slutt. Mamma gorilla tar tak i babyen sin og spankulerer unna. Noen øyeblikk senere hopper den raggete ungen inn i underskogen, og etterlater den lille gruppen av tilskuere andpusten.
Totalt teller denne gorillafamilien 12 medlemmer. Vi kunne observere fire av dem godt og så kort to til. I tillegg hadde vi et ganske betydelig tverrsnitt av alder: mamma, baby, storebror og selve sølvryggen.
Egentlig perfekt. Likevel vil vi selvsagt gjerne ha flere.
Under gorillatrekking er tiden med dyrene begrenset til maksimalt én time. Tiden går fra første synskontakt, men vi har fortsatt litt tid igjen. Kanskje vi kan vente til gruppen kommer tilbake?
Enda bedre: Vi venter ikke, vi søker. Gorillavandringen fortsetter. Og etter bare noen få meter gjennom kratt finner vokteren vår en annen gorilla.
Kvinnelig gorilla Mukono med øyeskade i Kahuzi-Biega nasjonalpark, DRC
Sølvryggen står oppreist i kratt og spiser blader.
Damen sitter med ryggen mot et tre, armene i kors og venter på ting som skal komme.
Ranger kaller henne Munkono. Som unge ble hun skadet i en felle satt av krypskyttere. Høyre øye og høyre hånd mangler. Vi la umiddelbart merke til øyet, men høyre hånd holder det alltid beskyttet og skjult.
Hun drømmer for seg selv, klør seg og drømmer videre. Munkono har det bra, heldigvis har skadene vært over i mange år. Og hvis du ser nøye etter, vil du se noe annet: hun er veldig høy.
Et lite stykke unna vakler plutselig grenene og vekker vår oppmerksomhet. Vi nærmer oss forsiktig: det er sølvryggen.
Han står i det tette grønne og spiser. Noen ganger får vi et glimt av det uttrykksfulle ansiktet hans, så forsvinner det igjen i floken av blader. Igjen og igjen strekker han seg etter smakfulle blader og reiser seg til full høyde i kratt. Med en høyde på rundt to meter er de østlige lavlandsgorillaene de største gorillaene og dermed de største primatene i verden.
Vi ser på hver bevegelse hans med fascinasjon. Han tygger og plukker og tygger igjen. Når du tygger, beveger musklene på hodet og minner oss på hvem som står foran oss. Det virker velsmakende. En gorilla kan spise opptil 30 kg blader om dagen, så sølvryggen har fortsatt noen planer.
Så skjer alt veldig raskt igjen: fra det ene sekundet til det andre går silverbacken plutselig videre. Vi prøver å forstå retningen og også endre posisjon. Gjennom et lite gap med lavere vegetasjon ser vi den bare passere forbi.
På fire bein, bakfra og i bevegelse, kommer den sølvfargede kanten på ryggen til sin rett for første gang. Et ungt dyr hopper uventet forbi rett bak lederen, noe som understreker sølvryggens imponerende størrelse. Et øyeblikk senere blir den lille slukt av den tette vegetasjonen.
Men vi har allerede oppdaget noe nytt: en ung gorilla har dukket opp i tretoppen og ser plutselig ned på oss ovenfra. Han ser ut til å finne oss like interessante som vi gjør ham og titter nysgjerrig ut mellom grenene.
Silverbacken streifer rundt i jungelen med gorillafamilien sin.
En gorillaunge ser ned på oss fra et tre mens han er på gorillavandring.
Ung gorilla i skogen i Kahuzi-Biega nasjonalpark, DRC
I mellomtiden følger gorillafamilien sølvryggen og vi prøver det samme. Med trygg avstand, selvfølgelig. Ytterligere tre gorillaer har dukket opp i det lysegrønne ved siden av lederen deres. Så stopper gruppen plutselig opp igjen.
Og igjen er vi heldige. Silverbacken legger seg veldig nært oss og begynner å mate igjen. Denne gangen er det knapt noen planter mellom oss og jeg føler nesten at jeg sitter ved siden av ham. Han er utrolig nær oss. Dette møtet er langt mer enn jeg kunne ha håpet på fra gorilla-trekking.
Den imponerende sølvryggen tygger blader. Hånden hans er imponerende menneskelig.
Rangeren vår er i ferd med å fjerne mer børste med machete, men jeg holder ham tilbake. Jeg vil ikke risikere å forstyrre silverbacken og vil gjerne stoppe tiden samtidig.
Jeg huker meg ned, andpusten, og møter den enorme gorillaen foran meg. Jeg hører smiskingen hans og ser inn i de vakre brune øynene hans. Jeg vil ta dette øyeblikket med meg hjem.
Jeg ser på sølvryggens ansikt og prøver å huske dens karakteristiske ansiktstrekk utenat: det fremtredende kinnbenet, den flate nesen, de små ørene og de bevegelige leppene.
Han fisker tilfeldig neste gren. Selv når han sitter ned, ser han enorm ut. Når han løfter den sterke overarmen, ser jeg det muskuløse brystet hans. Ethvert kroppsbilde ville vært sjalu. Den store hånden hans omslutter grenen. Hun ser utrolig menneskelig ut.
Østlige lavlandsgorillaer spiser blader, frukt og bambusskudd.
At gorillaer tilhører de store apene er ikke lenger en systematisk klassifisering for meg, men et håndgripelig faktum. Vi er pårørende, uten tvil.
Et blikk på de brede, hårete skuldrene og den sterke nakken minner meg raskt på hvem som sitter foran meg: selveste gorillalederen. Den høye pannen får ansiktet til å virke enda mer massivt og imponerende.
Synlig fornøyd stapper silverbacken enda en håndfull blader inn i munnen. Stilk etter stilk spises opp. Han klemmer grenen mellom leppene og striper dyktig av alle bladene med tennene. Han forlater den hardere stilken. Ganske kresen en gorilla.
Når silverbacken endelig setter i gang igjen, avslører et blikk på klokken at vi ikke kommer til å følge ham denne gangen. Vår gorillavandring nærmer seg slutten, men vi er overlykkelige. En time har aldri føltes så lang. Som for å si farvel passerer vi under et tre som tydeligvis nettopp er overtatt av halve gorillafamilien. Det er livlig aktivitet i grenene. Et siste blikk, et siste bilde og så trasker vi tilbake gjennom skogen – med et stort smil om munnen.
Gorillaportrett: Intens øyekontakt under gorillavandring
Østlig lavlandsgorilla i et tre i Kahuzi-Biega nasjonalpark, DRC
Morsomme fakta om Silverback Bonane og familien hans
Bonane ble født 01. januar 2003 og ble derfor kalt Bonane, som betyr nyttår Bonanes far er Chimanuka, som i lang tid ledet den største familien i Kahuzi-Biéga med opptil 35 medlemmer I 2016 kjempet Bonane mot Chimanuka og tok med seg sine to første hunner I februar 2023 utgjorde familien hans 12 medlemmer: Bonane, 6 kvinner og 5 unge To av Bonanes unger er tvillinger; Moren til tvillingene er hunnen Nyabadeux Babygorillaen vi observerte ble født i oktober 2022; Moren hans heter Siri Gorilladamen Mukono mangler et øye og høyre hånd (sannsynligvis på grunn av en fallskade som unge) Mukono er høygravid på tidspunktet for gorillavandringen vår: hun fødte babyen sin i mars 2023
AGE™-artikkelen Eastern Mountain Gorillas in Bwindi Impenetrable Forest, Uganda vil snart svare på spørsmålene dine. For eksempel setter vi sammen informasjon om plassering, minstealder og kostnader for deg.
Tekster og bilder er beskyttet av opphavsrett. Opphavsretten til denne artikkelen i ord og bilder eies i sin helhet av AGE ™. Alle rettigheter forbeholdt. Innhold for trykte/nettbaserte medier kan lisensieres på forespørsel.
Haftungsausschluss
Innholdet i artikkelen er nøye undersøkt og er basert på personlige erfaringer. Men hvis informasjonen er villedende eller feil, påtar vi oss intet ansvar. Hvis vår erfaring ikke samsvarer med din personlige erfaring, påtar vi oss intet ansvar. Siden naturen er uforutsigbar, kan en lignende gorilla trekkingopplevelse ikke garanteres. Dessuten kan omstendighetene endre seg. AGE™ garanterer ikke aktualitet eller fullstendighet.
Kildereferanse for tekstforskning
Informasjon på stedet, orientering i informasjonssenteret til Kahuzi-Biega nasjonalpark, samt personlige erfaringer med gorillavandring i Den tyske republikken Kongo (Kahuzi-Biega nasjonalpark) og med gorillavandring i Uganda (Bwindi Impenetrable Forest) i februar 2023.
Denne nettsiden bruker informasjonskapsler: Du kan selvfølgelig slette disse informasjonskapslene og deaktivere funksjonen når som helst. Vi bruker informasjonskapsler for å kunne presentere innholdet på hjemmesiden for deg på best mulig måte og for å kunne tilby funksjoner for sosiale medier samt for å kunne analysere tilgangen til nettsiden vår. I prinsippet kan informasjon om din bruk av nettstedet vårt videreformidles til våre samarbeidspartnere for sosiale medier og analyser. Våre partnere kan kombinere denne informasjonen med andre data som du har gjort tilgjengelig for dem eller som de har samlet inn som en del av din bruk av tjenestene. Bli enigeMer informasjon
